Jeg har vært smarthusentusiast i mange år nå, og fortsatt dukker lysstyring opp som et av de viktigste temaene hjemme når det kommer til smarthusoppsettet. Og det er det god grunn til. Er det noe man virkelig forbinder med smarthus så er det lysstyring. Og er det noe man virkelig bør ha koll på som selverklært smarthusnerd, så er det lys.
Fra en mindre leilighet hvor alt det smarte var lagt utenpå det gamle, til en delvis renovert enebolig hvor jeg grep muligheten til å «gjøre det riktig». Men hva var egentlig riktig? Det tror jeg kommer veldig an på hvem du spør.
For meg var det to ting: for det første skal lys være så brukervennlig at det skal fungere uansett – så lenge man har strøm da – og det vil si at man skal kunne skru på og av lys dersom enten internett eller Home Assistant er nede.
Det andre er at det skal være idiotsikkert. Alt skal være smartstyrt til enhver tid, og alt skal være betjenbart til enhver tid, og oppførselen til lysene skal være som forventet av et konvensjonelt hjem. Det vil si at man ikke kan klistre opp en trådløs bryter ved siden av den andre og trygle om at ingen kutter strømmen til smartpæren. Og ikke minst at en bryter skal se ut og oppføre seg som en bryter.
Smarte brytere i stedet for pærer
Til tross for at vi har et eldre hus har vi en drøss med downlights, opp mot 100 stykker. Det sa seg selv at Hue-pærer ikke var en kostnadseffektiv måte å løse belysningen på. I tillegg hadde vi en 12 volts-installasjon som innebar veldig mye jobb å oppgradere til 230 volt på en gang.
Selv om vi ble mer eller mindre tvunget til å gjøre bryterne smarte i stedet for pærene, så er det en prinsipiell smart ting, ikke sant: i stedet for å installere hundre mulige feilkilder med elektronikk og trådløse sendere i taket, har vi bare en bryter på veggen i øyehøyde som er enkelt tilgjengelig dersom den blir defekt. Vi mister RGB og styring per pære, og selv om det ville vært et spektakulært skue, så er realiteten at det stort sett ville vært innstilt på varmhvitt likevel.
Vi hadde 18 vridimmere i huset fra før, og oppgraderte like godt alle disse til Namron vridimmere med Zigbee.
Disse får plass i vanlige veggbokser og har bare erstattet de gamle dimmerne. De fungerer også både på det eldre 12-volts halogenanlegget, og i rommene som har blitt renovert til 230 volt siden. Slik kan vi oppgradere i tur og orden uten at smarthusoppsettet blir påvirket.
Ettersom vi har et påbygd hus har vi lysbrytere på litt «odde» steder, og flere lysbrytere og lyssoner i det som er bare ett logisk rom, stua. Smart lysstyring har virkelig løst et problem der vi bokstavelig talt måtte gå til alle husets hjørner for å skru på lyset i stua.
Jeg kunne selvsagt løst dette med en smart puck bak dimmere og en fjærbelastet bryter, som man blant annet får med Philips Hue, men de går på batteri. Det var viktig for meg at dette ble vedlikeholdsfritt og går på strøm, og også viktig at det glir inn i Philips Hue slik at alt er samlet på ett sted.
Alt må være smart
Det hjelper ikke med smart lysstyring hvis halvpartene av lysene ikke er smarte. Den store gevinsten av smarthus får du først når absolutt hver eneste lyskilde i huset er smart. Da kan man sitte i ro og mak og sette opp scener for ulike tidspunkt på døgnet, hva som skal utløses av sensorer, hva som skal skje når folk drar hjemmefra og kommer hjem, og mye mer.
Det kjøpes ikke inn en lampe i vår husstand uten at den er forhåndsgodkjent av undertegnede – vi snakker enten ferdig integrert, som Philips Hue-armaturene, eller med en tradisjonell E27 eller E14-sokkel. Helst skal de også bruke samme teknologi, selv om det jo er mulig å komponere scener og automasjoner på tvers i Home Assistant. På lys går det i Zigbee hos oss på grunn av Philips Hue, selv om det finnes noen slengere fra diverse impulskjøp som er gjort smarte på annet vis.
One Hub to Rule Them All?
Vel. Jeg har skrevet tidligere om hvordan man flytter fra smarthuset. Klok av egne erfaringer gikk jeg til innkjøp av en ny Philips Hue-hub. Og ja, all lysstyring går via Philips Hue. Ja, det er et lukket økosystem, og ja, de har tatt noen valg for å bevege seg nærmere skyavhengighet. Men når det er sagt: for et konge økosystem. Det er delikat, brukervennlig, og har en ekstremt god levetid og kvalitet på lyspærene.
Jeg har testet en del TRÅDFRI-pærer fra IKEA med Zigbee-støtte, da de er litt rimeligere. De er jo helt kurante, men de har litt lavere fargenøyaktighet, har en litt høyere minimumslysstyrke, er litt mindre smooth i overgangene, og selvfølgelig det største problemet: det var ikke mulig å stille inn oppstartsinnstillingen til å arve forrige innstilling. Man kan si det var uheldig for smarthustoleransen i hjemmet da lyspæren på rommet til babyen lyste opp på maks lysstyrke midt på natten etter et strømbrudd.
Så her går det i Philips Hue-pærer i stor stil. Og så glir Namron-dimmerne rett inn også, som gir totalt 45 Philips Hue-lyskilder i appen. Både pærer og scener som blir konfigurert i Philips Hue kommer rett over i Home Assistant, og kan brukes der både i dashbord og automasjoner. Og fordelen med alt dette er selvfølgelig at dersom Home Assistant går ned som ledd i et eller annet smarthusprosjekt så vil lysene fungere som de skal, både på helt konvensjonelt vis og i tandem med brytere. For der har jeg også tenkt.
Hvilke trådløse brytere skal man velge?
Jeg tenkte jo at det var litt kjedelig å bare bytte dimmere når jeg først var i gang. Jeg ønsket meg modusbrytere i alle rom, slik at jeg kunne sette opp soner og scener med forutinnstilte scener. Og kanskje kunne bryterne etterhvert styre flere ting enn bare lys også (les: både lameller, markise og garasjeport).
Her gikk jeg for en litt mindre utbredt løsning som jeg er veldig fornøyd med: EnOcean-brytere. En teknologi vi ikke har sett så veldig mye av i det siste, men som virkelig har gjort susen i en litt større installasjon som vår.
Man vil nemlig ikke løpe rundt og skifte batterier hele tiden. Og det verste er når batteriene går ut akkurat mens svigermor er barnevakt. Som nevnt, lys er den ene tingen vi må ha skikkelig koll på. Løsningen ble EnOcean, eller rettere sagt 10 eksemplarer av Senic Friends of Hue, som gled rett inn i de doble Elko-rammene i både hvitt og sort.
EnOcean-teknologien genererer akkurat nok strøm ved at du trykker på knappen til å sende et Zigbee-signal. Denne er paret med Philips Hue-huben og kan slik brukes alene sammen med denne. Men den virkelige magien kommer med at også disse bryterne blir eksponert mot Home Assistant. Så de kan styre hva som helst.
Så har jeg også flere av Hue sine egne brytere, for batteritiden på disse er også god. Et par av de tradisjonelle Philips Hue-fjernkontrollene som egner seg til å ligge på konsollbordet, og så et par Hue Smart Buttons på nattbordet.
Bevegelsessensor i alle rom
Sensorer er en annen fallgruve for den beryktede ektefellefaktoren. Det var ønskelig å unngå hvite bokser og ledninger i alle hjørner som ender opp med å snus eller flyttes på, og det var i denne prosessen at den ideelle løsningen traff meg.
Namron multisensor er designet for å passe inn i en standard Elko-ramme. Lysbryterne er perfekt plassert i gjennomgangsområder, og dermed perfekt plassert for en bevegelsessensor. Jeg kjøpte noen ekstra dekkrammer med et ekstra hull, satte inn en sensor og festet den på veggen. Jeg trengte ikke sette inn en veggboks for sensoren, for den bygger ikke ut bakover. Slik ligger den bare utenpå veggen og ser ut som den hører til der.
Sensoren har, i tillegg til bevegelsessensor, måling av temperatur, luftfuktighet og lysstyrke. Den kjører på vanlige AAA-batterier, som kanskje ikke er ideelt, men det er i hvert fall en batteritype man har i hus, og selv om jeg ikke har målt batterilevetiden så vet jeg at jeg har sensorer jeg ikke har byttet batterier på en eneste gang.
Jeg gikk for denne løsningen i nesten alle rom (har 12 stykker), og har dermed utrolig mye data fra hvert rom som kan brukes i automasjoner. Hva som egentlig er best for ektefellefaktoren må kanskje forbli en individuell vurdering.
Automasjoner
Og det bringer oss over til det store spørsmålet: hvordan styrer jeg lysene?
I gjennomgangsrom styres lys av bevegelse ved hjelp av automasjoner i Node-RED. Hvert rom har sin egen automasjon, og hvor lenge lyset er på, og hvor sterkt, kommer an på rommet. På badet fades det inn sakte på morgenen, og på natten er lysstyrken et minimum. På vaskerommet er det alltid på maks, og skrues av etter 15 minutter uten bevegelse. I garasjen er det knyttet til både inngangsdør, bevegelse og åpning av garasjeport. På stue og kjøkken slås det på, men skrus ikke av før leggetid eller at alle har forlatt huset.
I oppholdsrom slås ikke lysene av automatisk, men slås på av bevegelse. For å skru av bruker vi en modusbryter ved hver av utgangene, for eksempel ved leggetid. Elles skrus lysene av etter en tid når alle har dratt hjemmefra og det ikke måles noen bevegelse i huset. Om natten har vi imidlertid en automasjon for å skru av lys automatisk. Alt dette styres i en flyt i Node-RED for hvert rom.
Siden alt lys styres via Philips Hue, liker jeg å konfigurere lysscener i Philips Hue-appen. Det er en intuitiv måte å justere ulike lyskilder på direkten, og disse kan i sin tur aktiveres i Home Assistant. Dersom det er andre ting enn lys som skal inngå i en scene kan Hue-scenen bakes inn i en mer omfattende Home Assistant-scene senere.
Scener er også en naturlig del av smarthusdashbordet. Inne på hvert rom kan man aktivere skreddersydde scener, som også kan inkludere å spille av en peis-video fra YouTube, åpne gardiner, og så videre. Det er veldig sjeldent at jeg styrer lysene direkte ved hjelp av appen.
Legg gjerne igjen en kommentar med hvordan du har løst belysningen i smarthuset, og hva du ville gjort annerledes!